 |
| Vårkveld ved Jølstervatnet. Astrup-ill |
38.
Å
OVERLEVE
Du
må være hard for å overleve
De
vanskelige årene.
Vi
går over skinnegangene hver dag,
Og
er usynlige for vaktene.
Vi
vandrer hvileløst, og er nesten likegyldig
Om
vi kommer frem.
Vi
er som fuglene, i instinktmodus.
Vi
skal overleve væromslag, uansett,
Og
trener for livet med kropp og sjel.
Våre
navn leses opp på stasjonen,
Og
vi kan gå videre,
Som
ledd i en flyttevogn.
Vi
må passe på, for å overleve,
For
døden er i reisefølge,
Og
vi kan ikke trampe på våre egne.
Vårt
hjerte hamrer for rettferdighet,
Og
avskyr hat.
LENGSEL
Vi
har en lengsel å se bak ordene,
Kjenne
sannheten,
Vite
om været på andre siden.
Vi
øver på kjærlighetsspråket,
Men
vet ikke sikkert hva vi må kunne
Til
eksamen, ved skinnegangen.
Vi
vil ha solen med, og stjernene.
Og
lengter etter ord som lyser i vinden
Og
kjenner våre behov.
Vi
har lengsel etter den ene,
Og
til vuggende gras i blomstereng.
Og
vi ønsker å favne ordet, jeg er.
Uten
denne lengselen var bare tomhet
I
hjerte, sjel og ånd.
Nå
kan vi være frimodige som engler.
39.
VINDEN
TIER
Før
vinden tier,
La
meg hviske ditt navn.
Før
skyene revner og aldri sees mer
På
himmelen,
La meg lære ditt språk
Og se dine tegn.
Før vinden tier for godt,
La
meg leve i undring over skapelsen,
Og
speide på himmelhvelvet
Og i jordskorpa
Etter dine fottrinn.
Den
store stillheten etterpå,
Gjør
vinden sterkere.
Når
vinden tier,
Er
det slutt på brøyting i fjellet
Og
alle båtene er i havn.
TANKER
I BLÅTT
Tankene
kommer til meg
Under
åpen himmel,
Eller
når stjernene blinker,
Og
jeg venter på lys over ordet
Som
vugger i greiner og gras
Over
hele verden.
Og
himmelen er blå
Bak
rullegardinet, bak skyene,
Bak
alle fjell, der jeg sitter
Og
tenker på den ene
Som
er usynlig i rommet
Hver
dag og natt.
Jeg
tenker på en vinternatt
Med
gylne ringer i vannet,
Og
en reise mellom A og Å
Som
har gjennomsyret meg,
Og
gjort meg til en fremmed
For
alt som er verdt å elske.
Nå
tenker jeg bare i månelys.
40.
FJELL
Om
fjell har jeg ingenting å berette.
Fjellene
forteller selv om alt
Fra
begynnelse til slutt.
Fjellene
er jordens beste historiebok
Med
stiv perm.
Et
fjell har bryster og landskap
Som
mennesker, og stiller seg frem
I
galleriet med et eget språk.
Vi
kan lykkes å forstå,
Men
kunsten er å lovprise
Hva
vi ser og hører.
Et
fjell har klangen i seg.
Fjellet
er ikke tom, som en gitar,
Men
fylt til randen av strenger.
Og
her vandrer jeg gjerne
For å lytte til musikken.
Den gir nye krefter.
Når
mine hender tar på fjellet,
Er det som å ta på min
elskede.
Fjellet
er som en stivnet vulkan.
Den
bærer hele verdens krefter i sin kropp.
Derfor
er døden oppslukt i fjellet.
Men
fjellet lever, og stiger i solen
Som
en konge i blått.
NEDE
Er
vi langt nede,
Er
stjernene langt oppe.
De
strekker sine stråler ned til oss,
Som
er i fortvilelse,
Og
etterlater seg gode minner.
Om
skipet vårt holder på å synke,
Så
er fjellet vår faste borg.
Og
skyene kommer med vann fra dype kilder.
Tungt
går vi under mørke skyer,
Men
himmelen drar oss til seg av kjærlighet.
41.
VISDOM
Pilegrimen
vandrer under skyene
Og
søker visdom.
Alle
søker etter de gylne portene
Til
Edens hage,
Der
vi kan spise av visdommens tre,
Og
bli som Gud.
Vi
ønsker kraft, så vi kan velge rett,
Så
vi kan kjenne dybden i ordet
Som
forkynner fred.
Vi
ønsker nøkkelen til livet
Som
er bak de blå fjell.
Vi
vil være en pilegrim på vandring
Til
det hellige landet.
Med
øyner og ører går vi gjennom dalen,
Og
puster i åker og eng,
Og
hører fuglene synge,
Og
ser lammet danse.
Vi
taler ikke med noen, men går i undring
Over
livets mysterium,
Og
ønsker innsikt til å se bak ordene
Som
er visdom fra evighet.
LANGT
Langt
fremme et sted
Blåser
vindene.
De
kommer og går.
Og
gjennom meg blåser vindene
Med
et glødende ekko
Om
å høre til, være i livet
Som
et lys.
Alle
har et mål på veien
Som
er skrevet i vårt hjerte.
Bare
lysets engel kjenner hvor vi skal gå
For
å komme over fjellet
Til
de levendes land.
Langt
fremme, der stillheten favner oss,
Er
vinden i ro, og solens brennende piler har lagt seg.
Bare
hvite skyer følger oss på veien.
Ingen
mangler noe, for Gud er med i skyen,
Og
gir oss manna hver dag.
42.
STILLHET
Jeg går i en grønn hage
Og kjenner varmen i kroppen.
Jeg kjenner på vårens danstrinn
Mellom høye fjell.
Jeg ser på den dypblå fjorden
Som holder verden sammen.
Jeg kjenner vind i håret.
Kanskje er det bare en pust?
Jeg går den vanlige turen,
Under de høye eiker.
Her er det lunt i solen,
Og stillheten favner alle.
Jeg går mellom blomster i hagen
Og hvisker til epletrærne.
Til høsten smaker jeg frukten
Etter en deilig sommer.
SØVN
Søvnen kommer siden.
Nå vil jeg følge månen.
Vinden lusker i tunet, som katten
På godværsdager.
Skyene seiler med vinden,
Og søvnen trekker meg ned.
Snart er jeg under dynen,
Og sover, sover lenge.
Jeg elsker å lytte til natten
Som kommer med undring i blikket.
Den leser mitt navn.
Og månen roper i drømmen
Min elskede frem i lyset.
Og fuglene synger.
.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar