VINDEN BLÅSER SKYENE 16/13 Poesi, 4.kp * Sigve Lauvaas

Munch-ill

Litt om meg: Sigve Lauvaas

Jeg er utdannet lærer, 1951-modell med mange tilleggsfag. Er spesialpedagog, diakon, og hobby-journalist. Har vært rektor og lærer i 35 år, i grunnskole- og videregående skole.

Jeg har skrevet dikt fra 12-årsalderen. Interessen for ordet, hvordan en bruker ordet, og hva ordet egentlig betyr for oss mennesker, fascinerer og beriker.

Å presentere dikt gjennom nettet, er som å ha bilder i et galleri. Det er en opplevelse, både for kunstner og publikum. Jeg ønsker at alle kreative forfattersjeler finner noen som tar seg tid til å lese. Ord åpner dører og gir lys og spor til flotte opplevelser.

-----------------------------------------------------------------------------------------------------------------

18.

SKYER

Alt jeg ser, er skyer som haster

Mot et hemmelig sted.

Hele verden er omringet av skyer,

Og himmelen er gråhvit.

Det regner i fjellet, kanskje,

Og solen titter frem.

Bak skyene er himmelen alltid blå,

Og englene ringer i bjeller.

Stjernene smiler på himmelhvelv.

Som blomster gløder de

Som barneøyne,

Og danser i vinden, danser

Over hus og høye kriketårn.

Og vinduet mitt er åpent

Mens regnet siler ned.

Og solen er borte, og tar seg en hvil.

Og hestehoven bøyer seg mot jorden,

Og er så underlig.

TENK

Tenk at du er redd meg,

Redd å ta i meg.

Tenk at du er så pysen

Og ikkje tørr.

Tenk, at nå er jeg sytten år,

Og du er ikke forelsket.

Og jeg gløder av kjærlighet

Og drømmer herlige drømmer.

Tenk, at det ble vinter og vår,

Og ingen hadde sett min kjole

Og hjerteblomsten i jakken min,

Og ingen hadde forelsket seg i denne ene.

Så, ikke vet jeg, og ikke vet du.

Livet er som en vippe, en bro.

Og prinsen kommer med fly

For å kysse min munn.

Og lidenskapen er søt, og våren er mild

Og du er min høyeste lykke.

19.

VINDEN BLÅSER

Vinden blåser, vinden blåser.

Alle vet at vinden blåser.

Og sommernatten er så ung.

Vinden blåser skyer, hvite skyer.

Og lengselen prøves.

Og trærne vinker tango.

Og latteren høres fra bryggekanten.

Og jentene bøyer sine knær

Og smiler som blomster.

Og det er natt ved Måkeskjær,

Og månen er stor og rund,

Som en mage.

Vinden blåser i hagen,

Og barna sover,

Og eventyret er over.

De unge går hver til sitt,

Men noen blir igjen på stranden.

Og månen bader.

MUSIKK

Mens musikken toner,

Går jeg under myke skyer.

Og alle lampene er slokket,

Og jeg er ung.
Og greinene gynger i natten.

Musikken er dempet,

Og stjerner går i ring om den ene

Med hendene fulle av blomster.

Og det er vår.

Og vinden lister seg farlig nær,

Og himmelen er senket.

Og rommet lyser av elskede par

Som drømmer.

20.

FJELL

Når fjellet våkner,

Vil jeg gi det min sang

Jeg vil lovprise fjellet

For nærhet og glede.

Tryggheten i et fjell,

Forteller hvem vi er.

I fjellet finner vi trøst og fred.

Fjellet har dype røtter,

Og spir mot Gud.

Her kan vi meditere

Over ordet som synger i vårt indre,

Og vekker oss til å se.

Fjellet synger til oss

Når vinden blåser.

Og skyene favner fjellet

Med løfter om regn,

Og strekker armene sine ut

Og kysser fjellet.

VARDE

Å ha en varde i livet,

Hjelper oss å finne veien.

Horisonten forteller om usynlige varder

Langs stien, der vandringsfolk

Hviler ut, og får i seg mat.

Vinden river i fjellet,

Og menneskene kryper som maur

Oppetter fjellsidene.

For alle vil opp til tårnet

Om lyser under himmelen.

Ved kilden ser vi en varde,

Høyere enn alle fjell.

Der lyser Guds ansikt mot jorden,

Og velsigner barnet med fred.

Og varden følger oss på veien,

Som stjernen over Betlehem.

Og snart kan vi skimte porten av gull,

Der englene bor.

21.

NAVN

Skriv mitt navn.

Hver morgen skriver jeg mitt navn,

Og løfter mine hender.

Jeg skriver i skyer et navn

Som møter oss.

Jeg skriver navnet i lys,

Og gir av mitt eget.

Jeg skriver ord for kjærlighet,

Og bøyer meg i støvet.

Jeg ser mitt navn på veien,

Og skynder meg videre.

Jeg føder et navn i smerte.

Og lengter å se frukten

So åpner stengte dører.

LENGT

Jeg strekker meg mot det som kommer,

Og møter et høyere lys.

Jeg strekker meg mot månen,

Og møter den ene.

Jeg lengter hele livet

Mens skyene driver mot vest.

Bølgene reiser til fremmede land

Og banker på.

Ensom er jeg, og vinker til alt.

Jeg blir her, mellom høye fjell.

Jeg fører min sak, og vandrer mot nord

Til den ytterste himmelport.

Jeg lengter den ene, en klode av gull,

Som skinner dag og natt.

Jeg lengter i drømmer det deiligste navn,

Som aldri blir strøket ut.

22.

TANKER

Det er nå jeg skriver om vinden

Som koster i gaten.

Dagen begynte med vind,

Og slipper ikke taket før huset flyr.

Tettvokste trær står lenge

Som en mur mot vinden,

Før alt raser sammen,

Tar vinden til takke med restene

Av en gammel låve.

Jeg tror at denne prøvelsen

Kommer igjen neste år.

Hvem vil da stå på barrikaden

Og vente på stormen?

KNUST

Om landskapet blir knust,

Er fjellet et evig symbol på stolthet.

Fjellet lar seg ikke skremme.

Det legger seg flat i vinterstorm,

Og flagger når våren kommer.

I solryggen kan vi lade opp, og gå stødig videre.

Knust blir vi ikke for frost og snø.

Glass knuses til gjenbruk, og lar oss se

Som en kattøgle i rommet.

Verdens undergang kommer ikke momentant.

Gradvis knuses jorden, tomme for tomme,

Og vi må finne et annet sted

Å feire bursdag.

23.

I VÅRT INDRE

Innerst, i ensomhetens dype kløfter

Blåser vinden.

Der hvisker skogen,

Og bølgene ruller i land.

Fra det veldige hav høres rop

Fra øyene,

Og måkene skriker.

Men livet går videre i vår.

I vårt indre tikker tidsuret.

Og alle ting retter seg etter en stjerne

Ytterst i havgapet.

Alt vandrer på søyler,

Og vi fatter knapt vårt eget hjerte.

ENSOM

Inne i vårt sjelsliv hersker paven.

Han regjerer med sine navnløse stråler,

Og forteller om rett og galt.

I min ensomhet lengter jeg til fjellet,

Og et landskap med villblomster,

Og et beger av kjærlighet.

Mine drømmer reiser med vinden.

Men om morningen husker jeg knapt

Den indre stemmen.

I vinterstormen jager ensomheten som snøfnugg

Dag og natt, og gjør meg kald og sløv,

Så jeg nesten ikke orker livet.

Jeg er alene med alt og lengter

Til en øde øy i Stillehavet,

Der palmene gir rikelig grøde, og fisken smaker.

I mitt indre hersker kjærlighet,

Som åpner seg mer og mer i syner og drømmer.

Jeg er ikke på villstrå når våren kommer.

24.

GRAVENE

Vi forlater gravene,

Og sitter ganske stille på en benk.

Åkeren modnes,

Men vi kan ingenting gjøre.

Gravene bugner av hvite blomster.

En tragedie, sier folk.

Og det er vårt håp en gang

Å reise over fjorden.

Gravene er eldgamle som eiketrærne,

Men like fullt er det våre fedre,

Som har fostret oss.

Nå ligger de der, i rekke og rad,

Og vi er våte av tårer

Etter det store raset.

Det skulle ikke skje, men det skjedde.

Solen glitret, og barna sang.

Det var en ganske alminnelig dag

På ettervinteren.

Og bordet var dekket på hotellet.

Og folk gikk til og fra med ski på beina.

Så ser vi fly i lufta,

Og folk stimler sammen.

Sårbarheten merkes.

Hele befolkningen er skadeskutt.

Verden er rast sammen.

Flaggene vaier på halv stang,

Og noen kryper til korset.

De var ikke forberedt.

Og tankene drar oss til gravene.

Der hviler de nå i fred.

TID

Timene springer.

Det er nesten som vi sitter i en barnevogn,

Og noen triller av sted med oss.

Vi kan ikke annet enn skrike.

Tiden flyr, og vi er jo nesten ikke født.

Likevel er vi i dragsuget hver dag, hele livet.

http://sigvedikt.webs.com/