 |
| Skyer-ill |
5.
LYS
Mot
et høyere lys i det blå,
Fra
en grønn hverdag,
Vandrer
jeg hvileløst frem på veien
Som
fører til bøkeskogen.
Derfra
går en sti til toppen av fjellet
Med
utsikt til stjerner, og det endeløse rommet,
Som
vinker til meg.
Smak
av lys får vi etter første skrik på jorden.
Og
derfra er veien lang til et høyere lys,
Som
en bare kan ane i ånden.
Et
sted der oppe, hvor englene bor,
Er
lyset et hvilested for trette sjeler.
Der
samles vi en dag, når klokkene kimer.
Vi
skal flytte til et høyere lys,
Og
bli en del av kjærligheten,
Som
stråler uavbrutt fra blå himmel.
SANG
Jeg
kan hente fuglenes sang
Til
mitt hjerte,
Og
favne lyd av vår til mitt innerste rom,
Der
englene synger dag og natt,
Og
kaller på barnet som sover.
Jeg
kan hente gleden tilbake,
Og
åpne dører for hele verden.
Det
blir min oppgave i livet
Å
se til fuglene.
I
stillhetens dal kan jeg meditere,
Og
synge stille for meg selv
I
kveldsmørket,
Under
nordlysets himmel.
Jeg
kan synge som fuglene i morgengry,
Og
takke for friheten til å elske
Skaperverket,
og den tomme grav.
Og
Salomo’s høysang vil lyde
Mellom
fjell og fjord til strengemusikk
Så
lenge verden står.
6.
MENNESKER
De
bøyer seg mot jorden
Som
forblåste trær.
De
går med vann til gravene, og bøyer seg
Som
gamle damer.
På
høylys dag går de med kropp og sjel,
Og
rekker ut en hånd til englene
Og
de ensomme under jorden.
Det
er ikke vår, men høst,
Når
et menneske må forlate sine.
Og
landskapet står ribbet igjen,
Som
en forblåst furustamme.
Om
det var vår egen kropp,
Ville
vi stenge oss inne, bak lås og slå.
Men
jorden tar seg av alle,
Og
gir den nedbøyde fred i rommet.
FJELL
Fjellet
ruver i landskapet.
Og
endelig har jeg komt dit.
Utsikten
er formidabel.
Det
er som tiden står strekker seg ut
I
det blå, og i det grønne.
Fjellet
har tidsmål vi knapt aner,
Og
dybde og høyde hinsides vår forstand.
Det
endeløse fjellet
Holder
oss fast til jorden,
Og
forteller om stor rikdom.
Jeg
roper til fjellet i lengsel.
Endelig
har jeg funnet min klippe.
Hit
vil jeg stige hver kveld
Og
se etter et høyere lys.
Og
siden vil jeg bare være der,
I
nærheten av Gud.
7.
VINDEN
Om
vinden skal styre våre føtter,
Blir
vi snart som forblåste trær.
Vinden
stryker over gras og eng,
Og
når oss på vei til flyet.
Der
sitter vi noen timer,
Mens
skyene driver forbi i hast
Og
stuper i fjellet.
LYTTER
Jeg
lytter etter fuglevinger
Og
regnet som drypper fra taket.
Jeg
lytter etter uvanlige spor
I
landskapet, og tenker på villrein og rev.
Jeg
lytter til trærne som synger,
Og
vinden som plystrer i fjellet.
Og
barna lytter etter stjerner på himmelen.
Tusen
stjernefly seiler over by og land,
Som
et sirkus i blått.
Og
like under sitter en hel menighet og lytter
Etter
englene og barnet,
Og
ser etter tegn.
DET
SKER
Et
under skjer hver dag
Når
noen blir født.
Nedstigning
og oppstigning
Er
en like vakker opplevelse,
For
den som leve i ordet.
Skapelsen,
og gjenskapelsen hører sammen,
Som
lyset og livet. Det er kjærligheten
Som
blir åpenbart mellom oss.
Og
lengselen tar oss med
Til
nye høyder, der englene bor.
Om
vi er et under,
Så
er hele jorden et under.
Livet
er et mysterium.
Når
vi våkner til en ny dag, skjer et under.
Tiden
gir oss håp for livet.
8.
HAVET
Vi
som seiler havet
Og
kjenner tidens tann,
Har
skyene over oss.
Og
vinden blåser mot vest.
Med
disse ord vil jeg bekrefte,
At
vi er de eneste livshjul
Som
reiser over havet.
Og
avstanden er som
Fra
hjerte til hjerte.
Det
krever å stå på dekk
I
historiens bølger,
Og
se dagene forsvinne
Som
dugg for solen.
Vingestore
rovfugl sirkler i luften,
Og
gribbene venter i regnet
Til
vi er modne for høst,
Og
eplene faller ned.
GRØNT
GRAS
I
stille morgenluft
Dugger
graset.
Og når solen står opp,
Og når solen står opp,
Glir
duggen bort
Til
de evige sjøers land.
Nysgjerrige
maur titter opp
Bak
granbar og lyng.
Og
graset skinner i solen
Med
bladgrønn morgenkåpe,
Og
en lang stilk.
Og
markene ligger stille
Og
dormer i sol og skygge.
Fjellet
tar imot regnet,
Som
graset speider fra jorden
Med
lange øyner.
9.
STØVER
NED
Jeg
sitter og støver ned,
Støver
ned.
Jeg
sitter og forbruker tid
Til
ingen nytte.
Jeg
støver ned
Som
en gammel gitar på loftet.
Jeg
støver ned bak rullegardiner,
Og
får ikke sove.
Og
drømmene er borte.
Jeg
støver ned som en gammel staur,
Og
har ikke lenge igjen.
De
venter at det skal ta slutt,
Så
nye kan slippe til.
Her
er kø.
Og
vinden blåser skyer.
Og
alle kan se hvordan jeg har det.
Jeg
sitter i en stol
Og
venter på kveldsmaten i sekstiden,
Så
alt kan bli ferdig til nattevakten,
Som
kommer med medisinene
Og
sløver de etterlatte.
Så
er det en ny dag,
Og
nye medisiner til beboerne
I
rød avdeling,
Der
ventelistene er lengst
Og
alderen over nitti.
Jeg
støver ned i dette miljøet,
Og
roper etter luft.
Men
ingen hører. De tar det for gitt
At
det er krampetrekninger,
Og
roer meg med et glass vann
Og
taffelmusikk.
Jeg
sitter her i stolen,
Dag
ut og dag inn, uten aviser,
Uten
noen å snakke med,
Uten
levende mennesker rundt meg.
For
de andre er reist i vinden,
Og
jeg må vente.
10.
TIDEN
Tiden
etterlater mange spor
Mens
skyene jager over landet.
De
har sine hemmelige boplasser
Dypt
i havet.
Tidlig
om morgningen kommer de
Som
en strøm fra blå himmel
Og
skremmer hestene.
Og
blomstene lukker sine beger
I
dype folder.
Tiden
har ansikt
Som
et speil i vårt ansikt.
Så
lenge har vi levd,
Så
lenge har tiden arbeidet med oss.
Og
tidens vinger er våre vinger.
Været
som skremte meg før,
Blir
en mystisk forandring.
Jeg
står stille, som et gammelt åndedrett,
Og
tar inn dragsuget fra havet
Med
hvite seil.
DIKT
Alle
dikt har en gnist i seg.
Derfor
kan ordene blomstre i vinden,
Og spre ild i tørt gras.
Dikt
kan være vakre, som kvinner
Som
faller for en stjerne.
De
svaier i vinden, og dufter lang vei
Av
nattlige drømmer.
Gleden
i et dikt er selve tonen,
Som
bærer ordene gjennom
Villgras
og klunger,
Til
en helhet, som favner den ene
Som
sitter med strikketøyet,
Eller
nettopp har lagt seg.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar