VINDEN BLÅSER SKYENE 16/13 Poesi, 5.kp * Sigve Lauvaas

Vind i snø-ill

25.

LIV I NATUREN

Naturen lever sitt eget liv

Med frost, sol og vind.

Og mellom fjell og hav

Går en fortrolig vei med skog

Som roper i storm

Og heier menneskene frem

Til mål med sine liv.

Naturen har et språk vi kan lære.

Det gir oss tilhørighet.

Vår stemme i naturen lever i vårt indre,

Som fylles av nærhet og fred,

Til bølgene sletter våre spor.

Og skyene favner fjellet

Med regn og snø.

UNDRING

Med smil ser vi de grønne blader,

Og regnet kommer med høsten.

Vinteren legger seg i jorden

Med is og frostdiamanter.

Vi går i undring, og kjenner vinteren

Under huden. Og sjelen tæres av kulde.

Vi er ikke skapt til å bære

Vinteren i nord.

Gleden over mild sommer

Vekker oss til liv, og gir oss glød til å se

Verden med nye øyner.

Vi er en del av skaperverket

Som holder hjulene i sving,

Når tiden gir oss krefter til å gripe

De gylne anledninger.

Da kan vi leve med i undring

Over fødselen, og lyset som bærer oss

Gjennom naturens landskap.

26.

GLIR

Vi glir gjennom verden

Med nølende øyner,

Og haster i blinde, haster

Uten lys.

Ingen steder er vi hjemme.

Vi glir gjennom havet,

Gjennom luft og skyer

Til en åpning.

Vi holder oss varme av nærhet

Til hverandre, men lever som et fartøy

Uten ror, på åpent hav.

Vi glir gjennom gras og lyng

Og beveger oss bort i fortvilelse,

Og blir avmagret,

Før vi forlater stedet.

TUSEN ÅR

Vi er tusen år tilbake i tiden

Og henter hverandre frem i lyset.

Endeløse rekker av mennesker

Kommer med sine ansikter,

Og hvisker fra gravene.

Tusen år har bølgene ridd havet,

Og kommer stadig tilbake

Og formørker verden.

Menneskenes veier er skjult,

Og hører til i lengselen, og i stormen.

Vi tumler mellom fjell,

Og går som sjiraffer i landskapet.

Vi strekker oss etter stjerner,

Og gråter når kloden gråter.

Men sol og regn åpner dører

For en ny vår.

27.

VIND

De glemte aldri vinden,

Og fargene i fjellet.

Og dagen ble så vakker.

De glemte ikke soloppgangen

Ved morgengry.

Mens morgenstjernene lyste

Stod solen opp.

De glemte ikke bølgene

Ved svaberget,

Der de badet nyforelsket i vinden.

SOM FØR

Alt er blitt som før.

Husene er lave og grå.

Fjellet er rundt som en elgokse.

Og skogen står med hengende lepper

Og forkynner uår.

Frosten kommer tilbake.

Det er som jorden gråter av skrekk.

At lauvet faller hjelper ingen.

Vinteren er nådeløs,

Og holder oss med fast grep.

Det er ingen bønn. Noen må dø,

Og graveren trenger hjelp.

Og snøen laver ned.

Våren ligger i dvale, og vet ingen ting

Før orkesteret i landskapet

Vekker bjørnen.

28.

SOMMER

Nå er det sommer, bror.

Summen av all glede i verden

Er samlet i landskapet nå.

Her synger fuglene, og takker

For en etterlengtet vår.

Vi teller på fingrene

Hvor vi skal reise, om været holder seg,

Eller vi flyr til fjells.

Sommeren er ikke bare trekkfugler

Og blomster.

Menneskene har sine messer

Langs kysten,

Helt til høststormene braker løs.

Men, nå er det sommer i vinterhagen,

Og vi kan hive av oss klærne.

Øynene går om kapp

Mens vi ennå er synlige.

Og midnattsturen blir et minne

Over alle grenser.

EIENDOM

Vi kjøper hus,

Og tror at det er nødvendig

For å opprettholde livet på jorden.

Men summen av alt vi eier

Har ingen verdi, uten den ene.

Spør fuglene.

De vet å fortelle om uår.

Vi må hjelpe hverandre med huset,

Så det kan bli en ny vår.

Bli ikke vred på de fremmede.

Det er utlendingene som befolker verden.

Vi er bare med, og gjør vår jobb

I bakgården.

En eiendom gir seg selv, når vi tar imot.

Den klamrer seg fast, helt til den slipper taket.

Da er det på an igjen.

Men gods og gull kan ikke redde verden.

Vår dyreste eiendom er sjelen.

Det er livets blomst og juvel.

29. 

NATT

I søvnløse netter stiger månen,

Og øyelokkene tynges av skyer

Som driver inn fra havet, som båter,

Fullastet med regn.

Vi håper på bedre vær,

Og sanser villdyr i skogen

Mens mørket kommer sigende,

Og det blir en ny høstnatt.

I søvnløse netter sitter vi i blinde

Og tenker på alt som lyser

I en annen verden,

Der ordene betyr korn for livet.

TANKER

Tenker i stillhet på turer i fjellet

Med vind, og utsikt til alt.

Og hørte dur fra veien

Fra noen som ville heim

Til fedrelandet.

Tenker på besøk i ungdommen,

Og hører fuglene kvitre.

Det er måneskinn

Og uendelig langt til folk.

Bare varden viser vei.

Tenker på tårnet som er høyere enn hus.

Det kimer hver time, som en målestokk for liv.

Og jeg er her ennå.

Jeg tenker å få oppleve barnebarna,

Og ser inn i fremtiden som en gammel øgle.

Tenker i stillhet på alt som har spasert.

Ingenting gikk meg forbi.

Jeg er som et fjell i ødemarken,

Der prester og filosofer mediterer,

Og vanlige folk søker ly for natten.

30.

ØYENVITNE

Der finnes øyenvitner for alt som skjer.

Englene og Gud våker over levende og døde.

Der finnes et fjell over alle fjell

Det er Himmeltårnet.

Alle byer i verden har et øye som ser,

Og kjenner vår lengsel og behov.

Hvert barn er et øyenvitne i rommet

Som åpner sine dører for oss.

Der finnes et fjell i verden som skjelver

Når frosten kommer og rimer vegger og tak.

Der finnes et øyenvitne til din pust.

Det er Gud.

HAN KOMMER

En dag kommer den hvite engelen

For å sette de undertrykte fri.

Han kommer en dag

For å gi oss en ny jord.

Kanskje er vi lauv og gras når gartneren kommer?

Han vil beskjære treet, og stelle blomstervedet.

Vi er øyenvitner til alt.

Vi har ord til å kommunisere,

Men i oss selv er vi vergeløse.

En dag kommer engelen for å hente oss

Til den store festen.

Vi kommer som uteliggere og vandringsmenn,

Fra fjernt og nær.

Jeg tror vi blir ganske stille, og hører lyden av basuner.

Noen spiller fra et høyere rom.

Kanskje vi hører englene?
Kanskje vi er komt til en annen klode,

Mens vi ventet på forvandlingen?

Ordet er alt vi har igjen. Det styrer livet og veien.

31.

SKYER

Hva vet vi om skyer?

De kommer fra et ukjent sted

Og reiser tilbake.

Skyer bærer sin last

Og brytes ned.

Som en gammel mann smuldrer skyene,

Og blir til en boble i vinden

Som flyr høyt.

Med stor ro kan vi følge skyene

Fra dag til dag.

Men hvem gjør det?

Ustanselig er skyene på vandring,

Og vi treffes som nabo i tunet,

Eller på fjellet.

I stillhet kan vi meditere over skyer

Som dveler over oss.

De strander et sted i verden,

Og kommer med ny glød

Inn i landskapet

Vi slipper å tørste

Så lenge skyene bære vann til brønnen.

Skyene er et symbol på frihet.

Å seile som skyer,

Er å reise med undring gjennom livet.

Slik kan vi møte hverandre.

VIND

Hvem sier det er vinden

Som bølger i graset?

Hvem sier landskapet bølger?

Jeg ser nakne fjell i vinden,

Og gamle furu.

Hvor lenge skal vinden jage?

Små lysflekker på stien vitner om sol.

Den når gjennom skyene,

Og speider jorden med ømhet.

32.

JEG SER

Jeg ser på skyene.

Hele himmelen er dekket med skyer i dag.

De flyr som sild i stim,

Og er urolige.

Skyene regjerer verden,

Og sender sine hengende greiner over oss

Med vannskyll og pøsende regn.

De berører hverandre med myke vinger

Og gir melding om været.

Skyene minner om tropper

Som forflytter seg,

Og gråter i ny og ne over verdens jag.

Jeg ser lyse og mørke skyer på himmelen.

De kommer og går,

Og signaliserer høyde og vind.

Og speiler skyene rødt ved solnedgang,

Er det godvêr i sikte.

I VEST

I vest går månen,

I vest reiser skyene.

Og morgenvinden kommer frå vest

Med solglans.

Skyene glir i luften som store snøflak,

De seiler over landskapet,

Og damper over mark og eng.

Å se regn i sol er fasinernde.

Da glitrer dråpene som perler

Og vekker undring.

Gråblåe skyer er tegn på snø og urolig vær.

Og mørke skyer legger seg i fjellet

Med stønn og sukk.

Og stadig kommer nye skyer.

De stråler i morgensol,

Og reiser over himmelen som hvite skip.