 |
| Skyer-ill.foto |
33.
HVEM
ER JEG
Hvem
er jeg? spør skyene.
Hvor
går jeg, og hvor kom jeg fra?
Tunge,
talende skyer stirrer ned på oss.
Så
reiser de i taushet.
Hvem
er jeg? spør vinden i landskapet,
Og
stryker meg på kinnet
Til
jeg skjelver, uten kraft til å skrike.
Skyen
er til for å før regnet over jorden.
Det
sprer sine vinger,
Og
kommer med jevne mellomrom
Som
en engel over hustakene.
Ingen
skal tørste.
Ingen
dødelig skal slokne av vannmangel.
Med
sine tause rop hører vi skyene over oss.
De
går fra fjellkjede til fjellkjede
Med
nattlig besøk.
Hvem
er jeg, spør skyene.
Og
ingen svarer før vinden kommer
Og
kysser skyene, så regnet daler ned
I
landskapet, der vi bor,
Med
gravemaskiner og høye hus.
SKAL
SOVE
Jeg
slukker lyset og skal sove.
Da
hører jeg vinden.
Og
en deilig vind kommer
Som
en jomfru i natten og vekker meg.
Jeg
er overmannet av uante krefter i rommet
Som
tar i meg, legger seg over meg,
Fører
meg skritt for skritt mot stupet,
Før
jeg våkner igjen, som en omflakkende hund.
Jeg
skal sove, og lukker øynene,
Lukker
meg inn i meg selv.
Og
ser en skare av sorte fugler
Som
kommer inn fra havet, inn i rommet,
Med
nøklene til hotellet.
34.
FLYR
Hvem
pløyer det blåe rommet,
Det
grønne rommet?
Hvem
pløyer åkeren, og den tettvokste skogen?
Jo,
det er vinden.
Som
fuglene, pløyer vinden rommet.
Og
tankene mine blir tynnslitt
Gjennom
mange år.
Jeg
står ennå ved dørstokken
Og
venter på et under.
Vinden
flyr, og skyene flyr med
Som
en hestekjerre.
Den
har ikke noe valg.
Skyene
flyr i vinden som ulldotter i luften,
Som
frø på reise til fremmed land.
Langsomt
flyr våre sjeler.
Og
ordene flyr i strøm i eteren,
Fra
verdenshjørne til verdenshjørne
Til
en antennemast i hagen,
Der
jeg har mine epletrær.
Bilder
pløyer rommet, og vekker oss.
Vi
vet hva som skjer i Afrika, eller USA.
Luftrommet
er blitt motorvei
Fra
sender til satellitt, og så til oss
Som
sitter ved frokostbordet
Og
tenker på barndommen.
STILLE
Skogen
er stille, husene er stille.
Fjellet
er stille.
Stillheten
hvisker i rommet,
At
nå er det stille.
Nå
er stormen over,
Og
fuglene har reist.
Gud,
så stille det er på jorden
Når
alle har reist.
Vi
må gjøre noe, vi må
Få
fuglene tilbake, så de kan bygge reir.
35.
KJÆRLIGHET
Mange
går i døden med sin kjærlighet.
Døden
svinger sin vilje
Gjennom
lyse og mørke vinternetter.
Kjærlighetens
lauvblader visner,
Og
følger vinden.
Det
er en skjebne å skilles,
Å
bli ett med jordens mulm og mørke.
Det
er en skjebne å være fugler
Som
kan fly fra blomst til blomst.
Og
kjærligheten blir veid i skåler av gull
Til
siste åndedrag.
Ennå
slepes kjærligheten på stiene,
Mens
månen lyser,
Og
vi sitter i våre drømmeland og registrerer
At
årene går så altfor fort.
Og
kjærligheten blir til en klump i halsen
Til
vi skilles for godt.
JEG
LEVER
Dypt
i mitt indre har jeg en drøm
Om
lyse sommernetter,
Og
en tur over fjellet.
Jeg
lever fortsatt i mitt hjerte,
Der
sporene sitter fast
Som
bilder på veggen, som stjerner i blått.
Jeg
lever, og legger blomster på kisten
Til
de som reiser med vinden,
Mens
strålene skjuler ansiktet.
Jeg
følger den ene med øyner og munn
Fra
fjellet med varder som lyser
Og
forteller om veien.
Jeg
lever dypt i min sjel, og løfter ordene
Som
frø inn i rommet,
Til
vinden kommer med hvite skyer
Og
hilser oss på gamlehjemmet,
Der
prestene bor.
36.
TRØST
All
naturen trøster oss.
Helt
til vi dør, trøster skogen,
Og
de grønne bladene er som honning.
Uten
naturen rundt oss, var vi fattige
Og
uten håp.
Vinden
kommer når den vil.
Friheten
rår i naturen, som skyer på himmelhvelvet,
Som
lyng på vidder, og langs kysten,
Helt
til fjells, helt til skyene renner i havet.
Og
alt som lever, trøster oss
Med
sine øyner.
Men
snart brytes fjellet.
Da
har vi tapt kampen for frihet,
Og
de som trøster blir til støv og aske.
JORD
Jorden
klager ikke.
Den
eldes, som oss mennesker.
Og
den er vakker, og rolig.
Jorden
stormer ikke,
Men
menneskene stormer iblant.
Jorden
legger sine vinger over oss,
Så
vi kan hvile i fred.
Vi
hører svalesang på reisen,
Og
vet at vi er fremme snart.
Da
drypper det fra taket,
Mens
blomstene i vinduskarmen tørker ut.
Jorden
vekker oss med smil og tårer.
Stille
dreier den sitt ansikt,
Så
alle kan se solen,
Og
finne trøst i en vakker sommer.
Jorden
sier velkommen, til alle.
De
døende får plass på første rad.
Og
ingen trenger stå i midtgangen
Når
tiden er inne.
De
svarte skyene blir hvite seil
Som
tar oss med til paradishagen.
37.
ORD
I VIND
Legg
ikke ord i vinden,
Kyss
ikke graset
Før
du vet hvem du selv er,
Og
jorden er kald.
Stå
stille i skogen
Og
lytt etter noen som roper.
Vinden
er full av stemmer,
Skogen
er full av språk.
Ennå,
mens du lever i hjulet
Som
ruller i vei,
Merk
deg hvor vinden blåser.
Den
treffer også deg.
VINDEN
Vinden
har et språk
Vi
aldri kan lære.
Menneskene
kan tyde drømmer,
Men
vinden er øverst.
Bare
ordet når høyere.
Vinden
legger seg flat,
Og
vokser til orkan over natten.
Sannheten
om vinden er et mysterium
For
filosofer og værfolk.
Bare
vinden kjenner grenser.
I
fjellet står menneskene ansikt til ansikt
Med
vinden, som regjerer i landskapet.
Forsvarsløse
er vi
Når
vinden kommer med sine lange armer
Og
meier over landskapet.
Som
hus og skyer løftes av vinden,
Blir
mennesker til fnugg
Som
bæres tusen mil,
Til
vinden er ferdig med oss,
Og
traver i vei til nye oppdrag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar