VINDEN BLÅSER SKYENE 16/13 Poesi, 7.kp * Sigve Lauvaas

Vårkveld ved Jølstervatnet. Astrup-ill

38.

Å OVERLEVE

Du må være hard for å overleve

De vanskelige årene.

Vi går over skinnegangene hver dag,

Og er usynlige for vaktene.

Vi vandrer hvileløst, og er nesten likegyldig

Om vi kommer frem.

Vi er som fuglene, i instinktmodus.

Vi skal overleve væromslag, uansett,

Og trener for livet med kropp og sjel.

Våre navn leses opp på stasjonen,

Og vi kan gå videre,

Som ledd i en flyttevogn.

Vi må passe på, for å overleve,

For døden er i reisefølge,

Og vi kan ikke trampe på våre egne.

Vårt hjerte hamrer for rettferdighet,

Og avskyr hat.

LENGSEL

Vi har en lengsel å se bak ordene,

Kjenne sannheten,

Vite om været på andre siden.

Vi øver på kjærlighetsspråket,

Men vet ikke sikkert hva vi må kunne

Til eksamen, ved skinnegangen.

Vi vil ha solen med, og stjernene.

Og lengter etter ord som lyser i vinden

Og kjenner våre behov.

Vi har lengsel etter den ene,

Og til vuggende gras i blomstereng.

Og vi ønsker å favne ordet, jeg er.

Uten denne lengselen var bare tomhet

I hjerte, sjel og ånd.

Nå kan vi være frimodige som engler.

39.

VINDEN TIER

Før vinden tier,

La meg hviske ditt navn.

Før skyene revner og aldri sees mer

På himmelen,

La meg lære ditt språk

Og se dine tegn.

Før vinden tier for godt,

La meg leve i undring over skapelsen,

Og speide på himmelhvelvet

Og i jordskorpa

Etter dine fottrinn.

Den store stillheten etterpå,

Gjør vinden sterkere.

Når vinden tier,

Er det slutt på brøyting i fjellet

Og alle båtene er i havn.

TANKER I BLÅTT

Tankene kommer til meg

Under åpen himmel,

Eller når stjernene blinker,

Og jeg venter på lys over ordet

Som vugger i greiner og gras

Over hele verden.

Og himmelen er blå

Bak rullegardinet, bak skyene,

Bak alle fjell, der jeg sitter

Og tenker på den ene

Som er usynlig i rommet

Hver dag og natt.

Jeg tenker på en vinternatt

Med gylne ringer i vannet,

Og en reise mellom A og Å

Som har gjennomsyret meg,

Og gjort meg til en fremmed

For alt som er verdt å elske.

Nå tenker jeg bare i månelys.

40.

FJELL

Om fjell har jeg ingenting å berette.

Fjellene forteller selv om alt

Fra begynnelse til slutt.

Fjellene er jordens beste historiebok

Med stiv perm.

Et fjell har bryster og landskap

Som mennesker, og stiller seg frem

I galleriet med et eget språk.

Vi kan lykkes å forstå,

Men kunsten er å lovprise

Hva vi ser og hører.

Et fjell har klangen i seg.

Fjellet er ikke tom, som en gitar,

Men fylt til randen av strenger.

Og her vandrer jeg gjerne

For å lytte til musikken.

Den gir nye krefter.

Når mine hender tar på fjellet,

Er det som å ta på min elskede.

Fjellet er som en stivnet vulkan.

Den bærer hele verdens krefter i sin kropp.

Derfor er døden oppslukt i fjellet.

Men fjellet lever, og stiger i solen

Som en konge i blått.

NEDE

Er vi langt nede,

Er stjernene langt oppe.

De strekker sine stråler ned til oss,

Som er i fortvilelse,

Og etterlater seg gode minner.

Om skipet vårt holder på å synke,

Så er fjellet vår faste borg.

Og skyene kommer med vann fra dype kilder.

Tungt går vi under mørke skyer,

Men himmelen drar oss til seg av kjærlighet.

41.

VISDOM

Pilegrimen vandrer under skyene

Og søker visdom.

Alle søker etter de gylne portene

Til Edens hage,

Der vi kan spise av visdommens tre,

Og bli som Gud.

Vi ønsker kraft, så vi kan velge rett,

Så vi kan kjenne dybden i ordet

Som forkynner fred.

Vi ønsker nøkkelen til livet

Som er bak de blå fjell.

Vi vil være en pilegrim på vandring

Til det hellige landet.

Med øyner og ører går vi gjennom dalen,

Og puster i åker og eng,

Og hører fuglene synge,

Og ser lammet danse.

Vi taler ikke med noen, men går i undring

Over livets mysterium,

Og ønsker innsikt til å se bak ordene

Som er visdom fra evighet.

LANGT

Langt fremme et sted

Blåser vindene.

De kommer og går.

Og gjennom meg blåser vindene

Med et glødende ekko

Om å høre til, være i livet

Som et lys.

Alle har et mål på veien

Som er skrevet i vårt hjerte.

Bare lysets engel kjenner hvor vi skal gå

For å komme over fjellet

Til de levendes land.

Langt fremme, der stillheten favner oss,

Er vinden i ro, og solens brennende piler har lagt seg.

Bare hvite skyer følger oss på veien.

Ingen mangler noe, for Gud er med i skyen,

Og gir oss manna hver dag.

42.

STILLHET

Jeg går i en grønn hage

Og kjenner varmen i kroppen.

Jeg kjenner på vårens danstrinn

Mellom høye fjell.

Jeg ser på den dypblå fjorden

Som holder verden sammen.

Jeg kjenner vind i håret.

Kanskje er det bare en pust?

Jeg går den vanlige turen,

Under de høye eiker.

Her er det lunt i solen,

Og stillheten favner alle.

Jeg går mellom blomster i hagen

Og hvisker til epletrærne.

Til høsten smaker jeg frukten

Etter en deilig sommer.

SØVN

Søvnen kommer siden.

Nå vil jeg følge månen.

Vinden lusker i tunet, som katten

På godværsdager.

Skyene seiler med vinden,

Og søvnen trekker meg ned.

Snart er jeg under dynen,

Og sover, sover lenge.

Jeg elsker å lytte til natten

Som kommer med undring i blikket.

Den leser mitt navn.

Og månen roper i drømmen

Min elskede frem i lyset.

Og fuglene synger.

.

VINDEN BLÅSER SKYENE 16/13 Poesi, 6.kp * Sigve Lauvaas

Skyer-ill.foto

33.

HVEM ER JEG

Hvem er jeg? spør skyene.

Hvor går jeg, og hvor kom jeg fra?

Tunge, talende skyer stirrer ned på oss.

Så reiser de i taushet.

Hvem er jeg? spør vinden i landskapet,

Og stryker meg på kinnet

Til jeg skjelver, uten kraft til å skrike.

Skyen er til for å før regnet over jorden.

Det sprer sine vinger,

Og kommer med jevne mellomrom

Som en engel over hustakene.

Ingen skal tørste.

Ingen dødelig skal slokne av vannmangel.

Med sine tause rop hører vi skyene over oss.

De går fra fjellkjede til fjellkjede

Med nattlig besøk.

Hvem er jeg, spør skyene.

Og ingen svarer før vinden kommer

Og kysser skyene, så regnet daler ned

I landskapet, der vi bor,

Med gravemaskiner og høye hus.

SKAL SOVE

Jeg slukker lyset og skal sove.

Da hører jeg vinden.

Og en deilig vind kommer

Som en jomfru i natten og vekker meg.

Jeg er overmannet av uante krefter i rommet

Som tar i meg, legger seg over meg,

Fører meg skritt for skritt mot stupet,

Før jeg våkner igjen, som en omflakkende hund.

Jeg skal sove, og lukker øynene,

Lukker meg inn i meg selv.

Og ser en skare av sorte fugler

Som kommer inn fra havet, inn i rommet,

Med nøklene til hotellet.

34.

FLYR

Hvem pløyer det blåe rommet,

Det grønne rommet?

Hvem pløyer åkeren, og den tettvokste skogen?

Jo, det er vinden.

Som fuglene, pløyer vinden rommet.

Og tankene mine blir tynnslitt

Gjennom mange år.

Jeg står ennå ved dørstokken

Og venter på et under.

Vinden flyr, og skyene flyr med

Som en hestekjerre.

Den har ikke noe valg.

Skyene flyr i vinden som ulldotter i luften,

Som frø på reise til fremmed land.

Langsomt flyr våre sjeler.

Og ordene flyr i strøm i eteren,

Fra verdenshjørne til verdenshjørne

Til en antennemast i hagen,

Der jeg har mine epletrær.

Bilder pløyer rommet, og vekker oss.

Vi vet hva som skjer i Afrika, eller USA.

Luftrommet er blitt motorvei

Fra sender til satellitt, og så til oss

Som sitter ved frokostbordet

Og tenker på barndommen.

STILLE

Skogen er stille, husene er stille.

Fjellet er stille.

Stillheten hvisker i rommet,

At nå er det stille.

Nå er stormen over,

Og fuglene har reist.

Gud, så stille det er på jorden

Når alle har reist.

Vi må gjøre noe, vi må

Få fuglene tilbake, så de kan bygge reir.

35.

KJÆRLIGHET

Mange går i døden med sin kjærlighet.

Døden svinger sin vilje

Gjennom lyse og mørke vinternetter.

Kjærlighetens lauvblader visner,

Og følger vinden.

Det er en skjebne å skilles,

Å bli ett med jordens mulm og mørke.

Det er en skjebne å være fugler

Som kan fly fra blomst til blomst.

Og kjærligheten blir veid i skåler av gull

Til siste åndedrag.

Ennå slepes kjærligheten på stiene,

Mens månen lyser,

Og vi sitter i våre drømmeland og registrerer

At årene går så altfor fort.

Og kjærligheten blir til en klump i halsen

Til vi skilles for godt.

JEG LEVER

Dypt i mitt indre har jeg en drøm

Om lyse sommernetter,

Og en tur over fjellet.

Jeg lever fortsatt i mitt hjerte,

Der sporene sitter fast

Som bilder på veggen, som stjerner i blått.

Jeg lever, og legger blomster på kisten

Til de som reiser med vinden,

Mens strålene skjuler ansiktet.

Jeg følger den ene med øyner og munn

Fra fjellet med varder som lyser

Og forteller om veien.

Jeg lever dypt i min sjel, og løfter ordene

Som frø inn i rommet,

Til vinden kommer med hvite skyer

Og hilser oss på gamlehjemmet,

Der prestene bor.

36.

TRØST

All naturen trøster oss.

Helt til vi dør, trøster skogen,

Og de grønne bladene er som honning.

Uten naturen rundt oss, var vi fattige

Og uten håp.

Vinden kommer når den vil.

Friheten rår i naturen, som skyer på himmelhvelvet,

Som lyng på vidder, og langs kysten,

Helt til fjells, helt til skyene renner i havet.

Og alt som lever, trøster oss

Med sine øyner.

Men snart brytes fjellet.

Da har vi tapt kampen for frihet,

Og de som trøster blir til støv og aske.

JORD

Jorden klager ikke.

Den eldes, som oss mennesker.

Og den er vakker, og rolig.

Jorden stormer ikke,

Men menneskene stormer iblant.

Jorden legger sine vinger over oss,

Så vi kan hvile i fred.

Vi hører svalesang på reisen,

Og vet at vi er fremme snart.

Da drypper det fra taket,

Mens blomstene i vinduskarmen tørker ut.

Jorden vekker oss med smil og tårer.

Stille dreier den sitt ansikt,

Så alle kan se solen,

Og finne trøst i en vakker sommer.

Jorden sier velkommen, til alle.

De døende får plass på første rad.

Og ingen trenger stå i midtgangen

Når tiden er inne.

De svarte skyene blir hvite seil

Som tar oss med til paradishagen.

37.

ORD I VIND

Legg ikke ord i vinden,

Kyss ikke graset

Før du vet hvem du selv er,

Og jorden er kald.

Stå stille i skogen

Og lytt etter noen som roper.

Vinden er full av stemmer,

Skogen er full av språk.

Ennå, mens du lever i hjulet

Som ruller i vei,

Merk deg hvor vinden blåser.

Den treffer også deg.

VINDEN

Vinden har et språk

Vi aldri kan lære.

Menneskene kan tyde drømmer,

Men vinden er øverst.

Bare ordet når høyere.

Vinden legger seg flat,

Og vokser til orkan over natten.

Sannheten om vinden er et mysterium

For filosofer og værfolk.

Bare vinden kjenner grenser.

I fjellet står menneskene ansikt til ansikt

Med vinden, som regjerer i landskapet.

Forsvarsløse er vi

Når vinden kommer med sine lange armer

Og meier over landskapet.

Som hus og skyer løftes av vinden,

Blir mennesker til fnugg

Som bæres tusen mil,

Til vinden er ferdig med oss,

Og traver i vei til nye oppdrag.

VINDEN BLÅSER SKYENE 16/13 Poesi, 5.kp * Sigve Lauvaas

Vind i snø-ill

25.

LIV I NATUREN

Naturen lever sitt eget liv

Med frost, sol og vind.

Og mellom fjell og hav

Går en fortrolig vei med skog

Som roper i storm

Og heier menneskene frem

Til mål med sine liv.

Naturen har et språk vi kan lære.

Det gir oss tilhørighet.

Vår stemme i naturen lever i vårt indre,

Som fylles av nærhet og fred,

Til bølgene sletter våre spor.

Og skyene favner fjellet

Med regn og snø.

UNDRING

Med smil ser vi de grønne blader,

Og regnet kommer med høsten.

Vinteren legger seg i jorden

Med is og frostdiamanter.

Vi går i undring, og kjenner vinteren

Under huden. Og sjelen tæres av kulde.

Vi er ikke skapt til å bære

Vinteren i nord.

Gleden over mild sommer

Vekker oss til liv, og gir oss glød til å se

Verden med nye øyner.

Vi er en del av skaperverket

Som holder hjulene i sving,

Når tiden gir oss krefter til å gripe

De gylne anledninger.

Da kan vi leve med i undring

Over fødselen, og lyset som bærer oss

Gjennom naturens landskap.

26.

GLIR

Vi glir gjennom verden

Med nølende øyner,

Og haster i blinde, haster

Uten lys.

Ingen steder er vi hjemme.

Vi glir gjennom havet,

Gjennom luft og skyer

Til en åpning.

Vi holder oss varme av nærhet

Til hverandre, men lever som et fartøy

Uten ror, på åpent hav.

Vi glir gjennom gras og lyng

Og beveger oss bort i fortvilelse,

Og blir avmagret,

Før vi forlater stedet.

TUSEN ÅR

Vi er tusen år tilbake i tiden

Og henter hverandre frem i lyset.

Endeløse rekker av mennesker

Kommer med sine ansikter,

Og hvisker fra gravene.

Tusen år har bølgene ridd havet,

Og kommer stadig tilbake

Og formørker verden.

Menneskenes veier er skjult,

Og hører til i lengselen, og i stormen.

Vi tumler mellom fjell,

Og går som sjiraffer i landskapet.

Vi strekker oss etter stjerner,

Og gråter når kloden gråter.

Men sol og regn åpner dører

For en ny vår.

27.

VIND

De glemte aldri vinden,

Og fargene i fjellet.

Og dagen ble så vakker.

De glemte ikke soloppgangen

Ved morgengry.

Mens morgenstjernene lyste

Stod solen opp.

De glemte ikke bølgene

Ved svaberget,

Der de badet nyforelsket i vinden.

SOM FØR

Alt er blitt som før.

Husene er lave og grå.

Fjellet er rundt som en elgokse.

Og skogen står med hengende lepper

Og forkynner uår.

Frosten kommer tilbake.

Det er som jorden gråter av skrekk.

At lauvet faller hjelper ingen.

Vinteren er nådeløs,

Og holder oss med fast grep.

Det er ingen bønn. Noen må dø,

Og graveren trenger hjelp.

Og snøen laver ned.

Våren ligger i dvale, og vet ingen ting

Før orkesteret i landskapet

Vekker bjørnen.

28.

SOMMER

Nå er det sommer, bror.

Summen av all glede i verden

Er samlet i landskapet nå.

Her synger fuglene, og takker

For en etterlengtet vår.

Vi teller på fingrene

Hvor vi skal reise, om været holder seg,

Eller vi flyr til fjells.

Sommeren er ikke bare trekkfugler

Og blomster.

Menneskene har sine messer

Langs kysten,

Helt til høststormene braker løs.

Men, nå er det sommer i vinterhagen,

Og vi kan hive av oss klærne.

Øynene går om kapp

Mens vi ennå er synlige.

Og midnattsturen blir et minne

Over alle grenser.

EIENDOM

Vi kjøper hus,

Og tror at det er nødvendig

For å opprettholde livet på jorden.

Men summen av alt vi eier

Har ingen verdi, uten den ene.

Spør fuglene.

De vet å fortelle om uår.

Vi må hjelpe hverandre med huset,

Så det kan bli en ny vår.

Bli ikke vred på de fremmede.

Det er utlendingene som befolker verden.

Vi er bare med, og gjør vår jobb

I bakgården.

En eiendom gir seg selv, når vi tar imot.

Den klamrer seg fast, helt til den slipper taket.

Da er det på an igjen.

Men gods og gull kan ikke redde verden.

Vår dyreste eiendom er sjelen.

Det er livets blomst og juvel.

29. 

NATT

I søvnløse netter stiger månen,

Og øyelokkene tynges av skyer

Som driver inn fra havet, som båter,

Fullastet med regn.

Vi håper på bedre vær,

Og sanser villdyr i skogen

Mens mørket kommer sigende,

Og det blir en ny høstnatt.

I søvnløse netter sitter vi i blinde

Og tenker på alt som lyser

I en annen verden,

Der ordene betyr korn for livet.

TANKER

Tenker i stillhet på turer i fjellet

Med vind, og utsikt til alt.

Og hørte dur fra veien

Fra noen som ville heim

Til fedrelandet.

Tenker på besøk i ungdommen,

Og hører fuglene kvitre.

Det er måneskinn

Og uendelig langt til folk.

Bare varden viser vei.

Tenker på tårnet som er høyere enn hus.

Det kimer hver time, som en målestokk for liv.

Og jeg er her ennå.

Jeg tenker å få oppleve barnebarna,

Og ser inn i fremtiden som en gammel øgle.

Tenker i stillhet på alt som har spasert.

Ingenting gikk meg forbi.

Jeg er som et fjell i ødemarken,

Der prester og filosofer mediterer,

Og vanlige folk søker ly for natten.

30.

ØYENVITNE

Der finnes øyenvitner for alt som skjer.

Englene og Gud våker over levende og døde.

Der finnes et fjell over alle fjell

Det er Himmeltårnet.

Alle byer i verden har et øye som ser,

Og kjenner vår lengsel og behov.

Hvert barn er et øyenvitne i rommet

Som åpner sine dører for oss.

Der finnes et fjell i verden som skjelver

Når frosten kommer og rimer vegger og tak.

Der finnes et øyenvitne til din pust.

Det er Gud.

HAN KOMMER

En dag kommer den hvite engelen

For å sette de undertrykte fri.

Han kommer en dag

For å gi oss en ny jord.

Kanskje er vi lauv og gras når gartneren kommer?

Han vil beskjære treet, og stelle blomstervedet.

Vi er øyenvitner til alt.

Vi har ord til å kommunisere,

Men i oss selv er vi vergeløse.

En dag kommer engelen for å hente oss

Til den store festen.

Vi kommer som uteliggere og vandringsmenn,

Fra fjernt og nær.

Jeg tror vi blir ganske stille, og hører lyden av basuner.

Noen spiller fra et høyere rom.

Kanskje vi hører englene?
Kanskje vi er komt til en annen klode,

Mens vi ventet på forvandlingen?

Ordet er alt vi har igjen. Det styrer livet og veien.

31.

SKYER

Hva vet vi om skyer?

De kommer fra et ukjent sted

Og reiser tilbake.

Skyer bærer sin last

Og brytes ned.

Som en gammel mann smuldrer skyene,

Og blir til en boble i vinden

Som flyr høyt.

Med stor ro kan vi følge skyene

Fra dag til dag.

Men hvem gjør det?

Ustanselig er skyene på vandring,

Og vi treffes som nabo i tunet,

Eller på fjellet.

I stillhet kan vi meditere over skyer

Som dveler over oss.

De strander et sted i verden,

Og kommer med ny glød

Inn i landskapet

Vi slipper å tørste

Så lenge skyene bære vann til brønnen.

Skyene er et symbol på frihet.

Å seile som skyer,

Er å reise med undring gjennom livet.

Slik kan vi møte hverandre.

VIND

Hvem sier det er vinden

Som bølger i graset?

Hvem sier landskapet bølger?

Jeg ser nakne fjell i vinden,

Og gamle furu.

Hvor lenge skal vinden jage?

Små lysflekker på stien vitner om sol.

Den når gjennom skyene,

Og speider jorden med ømhet.

32.

JEG SER

Jeg ser på skyene.

Hele himmelen er dekket med skyer i dag.

De flyr som sild i stim,

Og er urolige.

Skyene regjerer verden,

Og sender sine hengende greiner over oss

Med vannskyll og pøsende regn.

De berører hverandre med myke vinger

Og gir melding om været.

Skyene minner om tropper

Som forflytter seg,

Og gråter i ny og ne over verdens jag.

Jeg ser lyse og mørke skyer på himmelen.

De kommer og går,

Og signaliserer høyde og vind.

Og speiler skyene rødt ved solnedgang,

Er det godvêr i sikte.

I VEST

I vest går månen,

I vest reiser skyene.

Og morgenvinden kommer frå vest

Med solglans.

Skyene glir i luften som store snøflak,

De seiler over landskapet,

Og damper over mark og eng.

Å se regn i sol er fasinernde.

Da glitrer dråpene som perler

Og vekker undring.

Gråblåe skyer er tegn på snø og urolig vær.

Og mørke skyer legger seg i fjellet

Med stønn og sukk.

Og stadig kommer nye skyer.

De stråler i morgensol,

Og reiser over himmelen som hvite skip.